Skrevet av Emne: "Hvorfor nettopp meg"?  (Lest 2861 ganger)

Trygve

  • Juniormedlem
  • **
  • Innlegg: 45
    • Vis profil
"Hvorfor nettopp meg"?
« på: 30.08.2010, 18:%i:1283187246 »
"Hva har jeg gjordt for å fortjene en slik skjebne?"  Det er mange spørmål mennesker kan sitte med, når skjebnen rammer hardt, med en slitsom og/eller farlig sykdom.  Dette spørsmålet er vel det eldste i sykehistorien.  Det er nok mange millioner som har stilt nettopp dette - ut i luften.  De forstår ikke sin harde skjebne.
Så kan man spørre - er det noen logikk i hvordan sykdom rammer?  Er det noe mønster et sted, noe regnskap et sted?  Jeg aner ikke, derfor skal jeg ikke forsøke å gi noe svar på det.  Men i det at vi ikke vet svaret, ligger det kanskje et slags håp?

I vår moderne tid er det nå én ting å slite med en voldsom smertefull lidelse.  Men siden jeg er en mann som leser mye om forgangne tider, kom jeg over en liten artikkel om en kvinne som bodde avsides et sted i Nordland, på slutten av 1600-tallet.  Denne kvinnen var rammet av en periodisk hodesmerte så voldsom at "hun gik inde i stuen og ude paa marken og græn og iamrede seg høilidt".  Stakkars kvinne, hodepinen kostet henne ekteskapet etter tre år, og etter hvert også livet; hun skar over strupen på seg selv....!
Dette etter å ha forsøkt både det ene og det andre.
Den gang var de ikke mye hjelp å få.

Nåvel, det var bare litt kuriosa og noen tanker på en mandag...

Pål

  • Administrator
  • Juniormedlem
  • *****
  • Innlegg: 89
    • Vis profil
Sv: "Hvorfor nettopp meg"?
« Svar #1 på: 30.08.2010, 21:%i:1283196408 »
Ja hvorfor nettopp meg?
Hadde ikke jeg slitt med hode hadde jeg aldri kjent med verken deg Trygve og ei heller Knut og ja jeg håper jeg kan bli kjent med flere av dere andre etter hvert. (Kanskje et treff engang?)
Og ikke hadde disse sidene blitt laget heller!
Jo det har sikkert sin mening!
Må jo i hvertfal tro det!!

 :) :) :) men akkurat i dag har jeg følt meg slik :o

cesilia

  • Gjest
Sv: "Hvorfor nettopp meg"?
« Svar #2 på: 31.08.2010, 11:%i:1283246421 »
Sånn kan man jo svare på så mange av livets spørsmål - hvis ikke, hadde jeg ikke... Og på gode dager kan jeg vel et, men på tunge dager er det verre.
Men en trøst er iallefall at vi bedre kan forstå andre med mye smerter, og kanskje slik være til hjelp og støtte for noen på vår vei gjennom livet? Hadde telefon fra en god venninne igår, hun har også en tøff migrene. Og hun sa bl.a "-og da var du til god hjelp for meg, du var som en engel den dagen!" Får ta godt vare på det utsagnet, og varme meg på det i de tunge dagene :)

Pål

  • Administrator
  • Juniormedlem
  • *****
  • Innlegg: 89
    • Vis profil
Sv: "Hvorfor nettopp meg"?
« Svar #3 på: 31.08.2010, 22:%i:1283287022 »
Veldig godt poeng det du sier Ceilia!
Vi for hjelpe hverandre så godt vi kan  :)

Trygve

  • Juniormedlem
  • **
  • Innlegg: 45
    • Vis profil
Sv: "Hvorfor nettopp meg"?
« Svar #4 på: 21.09.2010, 15:%i:1285077127 »
Så rart det enn kan høres - Cluster har også bidratt til noe positivt i livet.  Etter noen år med beinharde runder er man så "mørbanket", at man bare forsøker å holde seg flytende.  Men når man er som mest mørbanket, starter en endringsprosess i sinnet - på mange måter.  Jeg tror Cluster hjalp meg til å bli et bedre menneske - rett og slett.  Jeg fikk et litt annet syn på ting, selv om jeg ikke var et umenneske før Cluster. 

Jeg tror ikke jeg hadde være den jeg er i dag - uten Cluster.  Mye i livet gjør at vi tar kursjusteringer. 
Skal jeg se stort på det, og se litt vekk fra alle årene med smerter, kan jeg si at samlivet med herr Cluster ikke bare har vært negativt.  Dette høres kanskje merkelig ut for mange, vil jeg tro.

Vi skal jo foredles som mennesker, skal vi ikke?  Er ikke det meningen med livet, da - kanskje.....?

cesilia

  • Gjest
Sv: "Hvorfor nettopp meg"?
« Svar #5 på: 21.09.2010, 16:%i:1285080410 »
Tror jeg skjønner litt av hvordan du tenker.
Om jeg er blitt så mye bedre som menneske av fru Migrene, vet jeg sannelig ikke, men jag har iallefall lært meg å leve langsommere, godta mer av meg selv - begrensninger OG potensiale. Og dermed nok mer av de rundt meg også - å senke kravene har vært et gode for meg, selv om det ble sånn av skjær nødvendighet. Kanskje jeg er av dem som kan kalles "slow learner" når det gjelder selve livet??