Skrevet av Emne: Å ta seg selv alvorlig  (Lest 2479 ganger)

cesilia

  • Gjest
Å ta seg selv alvorlig
« på: 18.02.2011, 23:%i:1298068428 »
Var på et foredrag/kurs i forbindelse med en nærpersons situasjon med en funksjonsnedsettelse. En av uttalelsene jeg tok til meg derfra handlet om å lære seg å ta seg selv på alvor. Hun som snakket, sa at det faktisk handlet om selvrespekt å gjøre det, og også at det å alltid bagateliserer sine plager (for oss: smertene) overfor andre og dessuten å tøye strikken for langt, er et uttrykk for manglende vilje til å ta nødvendig hensyn til seg selv. Det satte i sving noen tanker, og jeg bestemte meg iallefall for å prøve å innrømme overfor mine nærmeste hvor mye hodepine/migrene jeg faktisk har - og ikke, slik jeg har lett for å gjøre, ta medisiner og prøve et stykke til, håpe at jeg kan klare det "noe" i meg prøver å si er "min plikt" for at jeg skal være god nok...
Rett nok er jeg dødslei av å ikke orke, men lite bli bedre av at jeg ikke tar meg selv på alvor!
Hun brukte en metafor for å fortelle at noe ikke lar seg endre: " det er som å fore en tiger med så mye kjøtt at den til slutt vil bli vegetarianer"! - noe alle skjønner ikke går!
Så hvorfor har vi så vanskelig for å forstå at benektelse/forsøk på å strekke seg enda litt lengre IKKE bedrer vår situasjon?
Ja,ja - det var noen kveldstanker fra meg - hilsen til alle med ønske om en smertefri helg for oss alle!

Hanne

  • Administrator
  • Medlem
  • *****
  • Innlegg: 147
    • Vis profil
Sv: Å ta seg selv alvorlig
« Svar #1 på: 19.02.2011, 00:%i:1298073327 »
Veldig riktig og veldig viktig! Takk for at du delte tankene dine!

Trygve

  • Juniormedlem
  • **
  • Innlegg: 45
    • Vis profil
Sv: Å ta seg selv alvorlig
« Svar #2 på: 06.10.2011, 16:%i:1317910184 »
Ja, det er i sannhet riktige og viktige tanker.  Å pleie sin egen viktighet/verdi er i sannhet noe alle med skavanker bør øve på.  Vi er såret i kampen med livet - er det da noen grunner til at vi skulle be om unnskyldning for å være tapre soldater som kjemper videre?  Nei!
Selv kan jeg aldri betale tilbake det jeg skylder min Berit for å ha holdt ut med meg som har vært ridd av cluster og andre ting.  Men det nytter ikke å ha dårlig samvittighet for det.  Slik dårlig samvittighet hjelper ingen, og heller ikke den/de vi bor sammen med. 

Jeg bruker min tid nå til å gi kjærlig omsorg til hun som må jobbe.  Å lage mat, bake gode brød, massere nakke og skuldre og ellers vise sin hengivenhet på de måter jeg kan - det er verden beste "jobb", og det får meg til å føle at jeg "gjør noe", jeg og.
Det var min refleksjon over tema...